Konsept og forprosjekt, fra store spenn til bolighus.

KHiO holder til i den gamle Seilduksfabrikken på Grünerløkka, et tett vev av verksteds- og fabrikkbygg. Oppgaven var å effektivisere arealbruken uten å bygge nytt, og heller finne grepene som binder campuset sammen.

Hovedgrepet er et nytt campushjerte med en snarvei mellom scenebyggene, biblioteket og den nye kantina, slik at vestibylen får gjennomgang i stedet for å ende blindt. Hele komplekset er behandlet som ett sammenhengende system, der de nye inngrepene står tydelig fram mot den eksisterende bebyggelsen.

Et mindre konseptstudie for en eksisterende bolig: nytt kjøkken i den sørvestre fløyen, og forslag om et nytt vindu som henter dagslyset dypere inn i planen. Et frittstående ildsted er satt til å organisere den åpne stuen, med kjøkkenøya og sittegruppen lagt rundt det som et fast midtpunkt.

Arbeidet foregikk direkte i tre dimensjoner. Modellen ble bygget som et eget lag oppå husets egne håndtegnede planer og fasader, slik at nye grep kunne sjekkes fortløpende mot det som allerede var der.

Utvendig er den nye terrassetrappen ført som et eget trinnvis volum fra den øvre terrassen og ned til hagenivå. På den øvre terrassen er en grillbenk bygget inn ved siden av et overdekket uterom, begge tegnet i samme trekledning som resten av fasaden.

Kjeller ble Norges første flyplass i 1912. Forslaget gjør flystasjonen om til nasjonalt luftfartsmuseum: de bevarte førkrigshangarene beholdes og transformeres, og får følge av en ny utstillingshall med store spenn og et dypt utkraget takverk, organisert etter tidslinjen til flystasjonen og Luftforsvarets historiske fly.

Arbeidet dreier seg om konstruksjonen og om hva de store spennene gjør med rommet under. Prosjektet ble starten på sporet mot luftfartsarkitektur.

Haraldsvangen og Skeisvatnet har i generasjoner vært Haugesunds folkepark, et bynært grøntdrag mot vannet der befolkningen søker rekreasjon, og etter hvert også hjemmebane for en rekke idrettslag. Men hallene deres har fått utfordre stedets skjønnhet: størst av dem, Deep Ocean Arena, dominerer konteksten uten et eneste vindu mot vannet den stenger ute.

Prosjektet fjerner den lange fasaden og lar den gjenværende hallstrukturen inngå i en åpen folkehall som samler tre flerbruksflater i ett volum. Bygningen vender seg mot konteksten med høye glassflater og uteområder under dype takutstikk, og gir stedet tilbake verdigheten.

Et kraftig tak i spennarmert betong binder de tre hallene sammen som en kassettstruktur, der hallene bærer hverandres vegger og taket leder dagslys ned gjennom sin egen profil. Det er dette grepet som åpner det introverte anlegget mot Skeisvatnet igjen.

Fritt Fram er et forslag til broforbindelse mellom Gossa og Otrøya, som del av samferdselsprosjektet Møreaksen — et steg mot fergefri E39. Broen knytter Aukra og Midsund sammen og videre til Vestlandet, gjennom brotypene skråstagsbro og fritt frambyggbro.

Utformingen og plasseringen av brotypene følger land- og undervannstopografien og dimensjoneringen av elementene. Undervannstopografien er bygget av reelle dybdepunkter fra Sjøkartverkets kartdata, sammenstilt til en terrengflate som søylene er plassert etter.

Sjødybden under brospennet når 90 meter, og skråstagsbroen forskyves sørover mot holmen, så tårnene ikke står dypere enn 36 meter. Kablene festes i brokaret på holmen og i broløpet, for en jevnere overgang til frambyggbroen mot Gossa, der spennvidden når 217 meter på det lengste, nok til å holde søylene unna brådypet.

Fritt Fram ble vendepunktet mot en konstruksjonsdrevet arbeidsmåte, der spennvidder og dybdeforhold setter premissene for formen.